Forsvar av Norge – et ansvar for det Norske folk ?

Vi kan alle være lykkelige for at vi har en forsvarsmakt under politisk kontroll til å forsvare folk og land ved behov, selv om våpenmakten vår i dag er så liten at vi ganske sikkert ikke kan makte å forsvare kongeriket alene om noen vil oss vondt.

Ser vi på utviklingen av vår forsvarsmakt de siste 20-30 årene, vil vi se at vi har endret kurs 180 grader. Fra et mobiliseringsforsvar / folkeforsvar til et
tilnærmet ekspedisjonsforsvar. Det «NYE» forsvaret er etter vår mening slettes ikke dimensjonert til å forsvare Norge alene. Vi er dessuten stadig opptatt med å løse oppdrag i  internasjonale operasjoner  i alliansen, noe som er viktig, men som slettes ikke bare utleder positive effekter.
Ser vi på våre naboer bygges det nå opp over hele linjen. Verneplikt reinnføres og mobiliseringsavdelinger bygges opp igjen. Ja, de ruster til krig i fredstid!

Her hjemme snakkes det - dessverre fremfor å agere, når det er sagt vil vi selvsagt slutte oss til at det lille vi har av forsvarsmakt, er av meget god kvalitet. Men det hjelper ikke å ha meget god kvalitet når kvantiteten er langt under tilfredsstillende nivå.
Det vi vil mene noe om, er at vi i alle tilfelle må benytte den kompetanse staten Norge har investert i utdanning av soldater og befal. Vi mener at det ligger i sakens natur at et etterbruk av de som slutter i Forvaret, ville være en klok tilnærming.

I dag ser det dessverre ut til at den tanken slettes ikke er øverst på vår politiske agenda. FFNB mener at å forsvare vårt land er en plikt og et ansvar for hele folket. Noe alle kan gjøre for å bidra i forsvaret av fedrelandet. Et slikt bidrag fra folket vil kun ha god effekt, forutsatt at virksomheten er planlagt – styrt og ledet. Plakaten på veggen gir oss som befalingsmenn klare pålegg, men - HVEM tar seg av planlegging og opptrening av oss som føler oss forpliktet av plakatens pålegg? Hva skal vi bidra med ? HVOR skal vi møte opp ?  FINNES DET PLANER ? Nei, dessverre er det mye som tyder på at alle de som i dag ikke er tildelt en plass i vår krigsorganisasjon, men like fullt føler seg forpliktet etter denne resolusjonen, er glemt av våre myndigheter. Er det en kosteffektiv og inkluderende tilnærming i Forsvaret av land og folk?      

Alle de som sitter med ansvaret i Norges maktapparat bør slettes ikke sove i timen, trusselbildet er noe man burde forholde seg til og agere opp mot, før det skjer noe fatalt. Kanskje burde vår politiske ledelse kjenne litt oftere på om frihetsfølelsen og alle våre privilegier er verdt å kjempe for ?
Norge er tross alt vårt fedreland!