Nå er det full fyr i utedassen

Utgitt av Nordlys, Nordnorsk Debatt

Coronaspredningen avslører nok en gang gapende hull i den offentlige beredskapstankegangen.

Endelig innfører våre myndigheter beredskapstiltak som er troverdige sett i lys av den gjeldende trusselen og nå er det avgjørende at vi som folk og nasjon står sammen og støtter våre myndigheter i arbeidet med å bekjempe smittetrusselen. Når vi derimot får situasjonen under kontroll blir det igjen nødvendig med en alvorlig selvransakelse, for nok en gang er det mye som har sviktet. For bare 16 dager siden, den 26 februar, ble det første tilfelle av Coronasmitte påvist i Norge, og på dette tidspunktet var Norge en jomfruelig og uberørt del av verden i smittesammenheng. Var ikke dette en tilstand som var verdt å ta vare på?

Beredskap betyr å være beredt - og samfunnsberedskap på alle plan har til formål å hindre uønskede hendelser fra å inntre og samtidig gi mulighet til å bekjempe hendelser dersom de oppstår. Samfunnssikkerhet defineres som «Samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare». I dag kan vi konstanter at vi våre myndigheter ikke har evnet å iverksette tiltak som var egnet til å hindre smitten i å etablere seg i landet. Nå er det en nasjonal krisesituasjon.

I Kina var virus-trusselen for to uker siden definert, alvoret erkjent, tiltakene etablert og rullet ut. Bekjempelsen var langt på vei under kontroll, og spredningen av smitten kunne følges globalt fra dag til dag. I Norge var myndighetene derimot opptatt av å avdramatisere situasjonen og opprettholde normalsituasjonen. Hovedbudskapet var - ingen grunn til dramatikk. I dag, - bare to uker senere, har Norge en av de høyeste smittekonsentrasjonene i verden i forhold til innbyggertall, og myndighetene tvinges til å iverksette beredskapstiltak som i stor grad stenger ned hele vårt samfunn. Det er grunn til å spørre om denne alvorlige situasjonen er selvpåført? Det begynner å bli et mønster i norsk beredskapsarbeid at vi ikke evner å være i forkant av utviklingen. Det er ikke vanskelig å se klare paralleller til beredskapen i regjeringskvartalet den 22. juli og Norges manglende forsvarsevne, og det er legitimt å reise spørsmål om det er noe fundamentalt galt med hele beredskapskulturen, beredskapsorganiseringen og beredskapsforståelsen i den nasjonale forvaltningen.

I den første kritiske tiden, når smitten åpenbart var på vei mot Norge, var det fullstendig beslutningsvegring mot å innføre tiltak som var egnet til hindre smitten fra å komme inn i landet og etablere seg. Etablering av en felles situasjonsforståelse er kritisk i enhver beredskapssituasjon, men heller ikke denne gangen evnet myndighetene å etablere en felles plattform for koordinerte, effektive og tydelige tiltak. Staten pekte på kommunene i forhold til ansvar for å lokalisere og iverksette tiltak, og følgelig ble virkemidlene tilfeldige og sprikende. De nasjonale myndigheter virket tilnærmet fraværende i håndteringen og det ble ikke kommunisert en nasjonal strategi eller en plan for koordinerte- og målrettede beredskapstiltak, hverken på nasjonalt-, lokalt- eller individ nivå.

Det begynner å bli et mønster i norsk beredskapsarbeid at vi ikke evner å være i forkant av utviklingen.

Selv om internasjonal reisevirksomhet er den åpenbare kilden til spredning av virussmitten ble det ikke innført pålegg, restriksjoner eller begrensinger i forhold til turisme eller annen ikke kritisk reiseaktivitet. Selv helsepersonell og andre samfunnskritiske nøkkelpersoner fikk hverken anbefalinger eller begrensinger i forhold til reisemål eller reisevirksomhet. Det ble ikke utstedt utreiserestriksjoner eller begrensinger til særlig smittefarlige områder, selv om risikoen dette medførte var åpenbar. Det ble heller ikke innført innreiserestriksjoner eller begrensinger fra særlig smittefarlige områder. Daglige fly og busslaster med turister fra smittens kjerneområder hadde fri tilgang til landet uten restriksjoner, pålegg, begrensinger eller preventive anbefalinger. Cruiseskip fikk landsette passasjerer uten begrensinger. Det ble heller ikke innført noen forebyggende tiltak ved landets grenseoverganger eller innført restriksjoner for å beskytte samfunnskritiske ressurser. I Tromsø ble ledig kapasitet ved Universitetssykehusets pasienthotell fylt opp av tilreisende turister.

Private aktører som SAS og Norwegian tok på eget initiativ et beundringsverdig samfunnsansvar og innførte selvpålagt stans i flyruter til Nord Italia, der andre reiseaktører opptrådte langt mer opportunistisk i vakuumet av myndighetsutøvelse. Enkelte lokale myndighetsnivå så det nødvendig å gjøre egne smitteverntiltak i fraværet av sentrale føringer. Ære være de for det, men er det riktig at dette overlates til tilfeldig privat eller lokalt initiativ som er ukoordinert fra sentralt hold? Utenom anbefalinger om håndvask og snyting i albuen, ble det i liten grad kommunisert nødvendighet for skjerpede rengjøringsrutiner eller beskyttelsestiltak, hverken på offentlige samlingssteder, offentlige kommunikasjonsmidler eller andre åpenbare lokasjoner for smitteoverføring. Knapt noen dørhandtak, busshåndtak, gelender, handlevogner, heisknapper eller andre offentlige berøringsflater er i perioden blitt rengjort og desinfisert. Smitten har i stor grad hatt fritt spillerom. I hoteller, som er særlig eksponert for smittebærere, har de fleste måltider som vanlig blitt servert fra buffeter - åpne for alle.

Det er ikke første gangen det er nødvendig å sette søkelys på myndighetenes manglende evne til å være på høyde med det nasjonale trusselbildet. I moderne forvaltningslære er ubenyttet kapasitet, ledige ressurser og annen redundans rene fy-ord som systematisk bekjempes med mål om økonomisk optimalisering av ressursene. I alminnelig beredskapstankegang er derimot reservekapasitet, beredskapslagre og ledige ressurser, sentrale og avgjørende virkemidler for å være i forkant av enhver situasjonsutvikling. «Just in time» i beredskapssammenheng har en stygg tendens til å bli «just to late». Det er for sent å bygge beredskap dagen før helvete bryter ut, - uansett hvordan trusselen fremstår. Norge har ikke sett like dyptpløyende beredskapstiltak siden andre verdenskrig. Også i 1940 stilte General Fleischer alvorlige spørsmål til den manglende nasjonale beredskapen i sin radiokringkastede 17 mai-tale fra det frie Tromsø, - der han sa at «vårt nederlag er forberedt av oss selv». 80 år senere lever ordene fortsatt videre og problematikken er like aktuell.